Mitt navn er Anette og jeg begynte på sykepleien for snart 3 år siden. Jeg har skrevet litt om valgene som førte meg hit, og om jeg virkelig har valgt riktig studie.
Så, hva studerer jeg egentlig?
Jeg er nå på mitt tredje og siste år på sykepleien i Gjøvik, så til sommeren er jeg ferdig med studiene og har tatt min første bachelorutdanning (forhåpentligvis). Jeg er nå 25 år, og jeg blir 26 etter sommeren. Det vil si at jeg begynte med studiene ganske seint, og jeg var ikke den som begynte på universitetet rett etter videregående.
Hva brukte jeg all den tiden på?
På og etter videregående så jeg for meg at det var fysioterapeut jeg ville bli, og jeg søkte meg inn på studie i Trondheim. Jeg var på venteliste nr. 750 eller noe slikt, haha.. Så det ble jo ikke noe. Jeg ville egentlig ikke studere heller, jeg søkte bare for gøy! Da ble det friår da, og ett friår ble til fire. For gurimalla, som tiden flyr!!
Du lurer kanskje på hvorfor jeg begynte på studie så seint: og det er rett og slett fordi jeg ikke så for meg at jeg kom til å ta noen utdannelse sånn egentlig. Ikke fordi at jeg ikke ville det, men fordi jeg levde i nuet, og det var et snev av usikkerhet på hva jeg faktisk ville bli, så da ble det ingenting.
Noe har jeg da gjort i de fire årene etter videregående. Jeg har ikke «bare» gått på livets skole og bodd hjemme hos foreldrene mine uten jobb. Etter videregående hadde jeg først et friår, var et år i militæret i førstegangstjenesten, tok et årsstudium i friluftsliv på UiA i Kristiansand og til slutt tok jeg tok opp fag på Sonans i Kristiansand i ett år.
På de to bildene til venstre var fra året mitt da jeg tok et årsstudium i friluftsliv. Det ene bildet er fra en 4 dagers vandretur vi var på, og det andre da vi var på reinsdyrjakt! (Vi fikk faktisk to stk også, så det var sykt gøy!) På bilde helt til høyre var fra året mitt i førstegangstjenesten. Jeg var brannmann i militæret, så det du ser på bildet var fra da vi var på kurs i Harstad, på Norges brannskole! Noe som også var syyykt gøy!
Angrer jeg på at jeg brukte så lang tid på å bestemme meg?
De valgene jeg tok etter videregående har hjulpet meg til å være der jeg er i dag, og selv om jeg til tider skulle ønske jeg begynte på sykepleien tidligere, kunne jeg ikke vært foruten den reisen som har ført meg hit jeg er i dag! Alt jeg har gjort har ført meg til der jeg er i dag, og jeg tror ikke på det å angre på noe du har gjort. Det du har gjort og begynt på, men kanskje ikke fullførte, har vært med på å forme deg til den du er i dag. Og for å understreke det med at jeg var sent i gang med sykepleieutdanningen: Jeg hadde IKKE lyst til å studere sykepleie på eller etter videregående. «Alle andre» begynte jo på det, og jeg ville gjøre noe helt annet. Det var ikke før jeg gikk på friluftsliv at jeg virkelig fant ut at jeg ville bli sykepleier. Og det var tross alt tre år etter jeg var ferdig på videregående.
Du har jo hele livet på å bestemme seg for hva du vil bli, så hvorfor stresse om du er usikker? Det er ingen skam å være usikker, og det er heller ingen skam å ta seg et friår. Fordi 14 år på skolebenken blir du sliten av, og du trenger noen ganger et pust i bakken for å sette livet i perspektiv og virkelig finne ut av ting. Nå sier jeg ikke at det er fasiten her, for du kan faktisk begynne på et studie selv om du er usikker også: det er INGEN skam å finne ut etter ett år at «vet du hva, dette er faktisk ikke noe for meg». Da kan du droppe ut, og finne et annet studie eller bare finne ut av ting.
Valgte jeg riktig studie til slutt?
Jeg føler at jeg har valgt riktig studie, og at det er sykepleier jeg vil bli. Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært dager der jeg har angra meg eller vært usikker, men det er ikke fordi jeg ikke vil bli sykepleier. Du blir jo lei av eksamener, innleveringer, praksis, arbeidskrav og undervisning. Da kan jeg tenke at jeg har «angra meg», men det er heller fordi jeg blir lei av alt maset, men hvem blir ikke det?
Det har vært noen, eller ganske mange innleveringer og eksamener som jeg har tenkt der og da «hvorfor skal vi gjøre dette? Det er jo ikke relevant en plass! Denne oppgaven handler mer om hvordan du finner artikler inne på MedLine/PubMed, og hvor godt du klarer å oversette dem fra engelsk til norsk, og ikke særlig mye fokus på det faktiske innholdet som er relevant for sykepleieryrket.» Det har vært mine tanker mens jeg har stått i det, men for å være ærlig, den dag i dag så har det faktisk hjulpet meg til å tenke mer på helheten rundt sykepleieryrket. Det har jo faktisk hjulpet meg til å se andre sider av en sak, fordi det kommer frem dokumenterte tiltak som har hjulpet/ikke hjulpet mot en gitt sykdom for eksempel. Også skal vi jo alle skrive en bachelor, og da må vi jo knytte den opp til fagartikler og vitenskapelige artikler. Vi må kunne drøfte for og imot, med utgangspunkt i lærebøker og artikler, og da er det jo sykt lærerikt for meg å faktisk ha jobbet med dette i løpet av studietiden. Hvis jeg ikke hadde gjort dette før ville jeg ha fått helt sjokk eller stått helt fast når jeg faktisk skal skrive bacheloren.
Underveis har jeg ikke sett hva slags nytteverdi det har vært for meg og har hata til tider. Men nå som jeg er litt mer inni studiet og kanskje litt mer reflektert enn det jeg var da jeg begynte på studiet, så skjønner jeg mer av det store bildet. Men igjen, jeg skjønner ikke hvorfor vi har måttet gjøre absolutt alt vi har vært gjennom da, men jeg tror det er sånn med de fleste studier sånn i bunn og grunn.
Midt i oppkjøringen i eksamenslesingen til anatomi, medikamentregning og sykdomslære hata jeg det, og jeg var stresset hele tiden og følte jeg ikke kunne noe. Det viste seg i ettertid at jeg gjorde det ganske bra på eksamen, og den dag idag skjønner jeg ikke hvorfor jeg brukte så mye tid på å hate, gråte og stresse over et eller flere fag som jeg faktisk var god i. Det ser jeg ikke før nå, ett til to år etterpå.. Men jeg tror det er en del av prosessen, og du vet hva de sier: det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. 🙂 Bare for å være litt klisje midt i dette, haha.
Jeg tror også jeg har “angra meg” fordi det er jo et hav av studier som er så interessante! Jeg tror at jeg kunne ha passet til å jobbe med mye, og at jeg kunne tatt en bachelorutdanning i nesten hva som helst. Og at jeg hadde trivdes like godt på et annet studie, som det jeg gjør nå. Hvem vet, kanskje jeg en dag begynner å studere noe helt annet også? For det er jo ingenting i veien for det. Ikke det at det er planene mine, men du vet aldri, og det er aldri for sent 🙂
Vurderte å droppe ut av studie:
Vi har jo fem praksisperioder i løpet av disse tre årene, og det tilsvarer 1500 timer med gratis jobbing under studietiden. I løpet av disse periodene har jeg revurdert yrket ikke bare en, men opptil flere ganger. Jeg har vært heldig med veilederne mine, nesten hver gang. Av de fem praksisperiodene har jeg bare hatt en fæl praksisperiode. Jeg sier ikke hvor dette var da jeg ikke ønsker å henge ut noen, eller skremme fremtidige studenter. Du kan være uheldig med veiledere, men du har jo et støtteapparat i medelever og lærere, du må bare bruke dem! (Jeg var ikke så god til det, men det skulle jeg ha gjort) Her ble jeg så overkjørt av veilederen, og vi klaffet ikke i det hele tatt. Cirka halvveis i praksistiden hilste jeg på kjellergulvet og vurderte å droppe ut av studiet. Det var bare på håret at jeg gjorde det, men så fikk jeg en enorm støtte og hjelp av studievenner og typen – og jeg kom meg gjennom dette og fortsatte studiet. Jeg har fått venner for livet på studiet, og jeg kunne ikke ha byttet ut dem eller alle disse årene her i Gjøvik mot noe annet. Det har vært tunge tider, men det har også vært noen (les mange) sykt gode oppturer også! Og det er jeg så glad for at jeg har opplevd <3
Til tross for denne veldig tunge tiden er jeg faktisk sykt glad for at jeg gikk gjennom den også. Det er veldig klisje å si (for andre gang nå, men jaja), men den gjorde meg tøffere og mer rustet. Ved å ha opplevd dette, vet jeg hvordan jeg IKKE og hvordan jeg skal være som veileder om jeg selv blir det en dag. Jeg lærte utrolig mye av meg selv, og jeg er sykt stolt over at jeg ikke gav opp og at jeg nå snart er ferdig utdannet!
Som sykepleier kan jeg gå mange forskjellige veier, og jobbe med nesten hva som helst. Det å jobbe med mennesker er noe jeg har veldig sansen for, og noe jeg trives veldig godt med. Jeg søker nå jobber fra sommeren av, i full stilling som sykepleier og det er så sykt å tenke på! Det hadde jeg ikke trodd da jeg gikk ut fra videregående og ikke hadde noen ønske om å bli sykepleier. Men her er jeg! Og jeg er litt skremt, men mest av alt så ELSKER jeg det. Tenk at jeg skal jobbe med dette til jeg er pensjonist? Den tanken skremmer meg litt, men samtidig er det jo sykt kult! Om jeg skulle ombestemme meg senere, eller føle at jeg har tatt feil retning i livet, ja hva gjør vel det? Da har jeg livserfaring og masse verktøy i ryggsekken som jeg kan lene meg på. Jeg kan jo bare begynne å studere noe annet! Det er ALDRI for sent for det.
Her er noen bilder fra årene mine her på NTNU. Som dere skjønner, er bildet øverst til venstre et gammelt bilde der vi kunne dra på arrangementer å klemme og gjøre som vi “ville” :` ( Savn..
Så har jeg valgt riktig studie?
JA. Absolutt <3 Det er ingenting annet jeg vil per dags dato, og jeg har vært med på en berg-og-dalbane, men den har vært så utrolig bra tross alt! Jeg tror det er slik for alle som studerer. Det er uansett ikke for sent å få en annen bachelor senere. Selv om jeg blir sykepleier til sommeren, er det ikke risset i sten at det er det jeg skal bli resten av livet, om jeg mot formodning skulle angre meg.
Da har du fått et lite innblikk i hvordan min vei til hvor jeg sitter nå har vært, og om jeg har valgt riktig studie. Hvis du vil lese mer om sykepleie så kan du se HER! Skulle du lure på noe mer om det å være en student generelt, da kan du legge igjen en kommentar eller kontakte oss på både Facebook og Instagram(@ntnustudent).
-Anette, Sykepleie, 3 år.