I august er det faktisk fem år siden. Fem år siden jeg sto der mange av dere skal stå i år, eller kanskje en gang i fremtiden. På plenen på Gløshaugen første skoledag – immatrikuleringsdagen. Og jeg husker fortsatt godt hvordan det føltes. Det var en salig blanding av nervøsitet, stolthet og spenning.

Et par dager før immatrikuleringen hadde jeg fløyet alene opp til Trondheim. Familien min hadde vært snille og hjulpet til å kjøre flyttelasset opp tidligere, så jeg hadde møbler. Men ikke så mye annet. De jeg kjente som bodde i Trondheim hadde begynt et år før meg på universitetet, og ingen av dem skulle ankomme byen før om en uke eller to. Jeg følte meg i grunnen ganske alene.

Egentlig visste jeg ikke hvor noen ting var hen i byen. I hvert fall ikke i forhold til hverandre. Hvor Gløshaugen var i forhold til Møllenberg, der jeg nå bodde, hadde jeg bare en viss formening om. Mobilen min var arvegods uten kart og GPS, og jeg ville ikke satse på at jeg fant veien på egenhånd på immatrikuleringsdagen. Ikke visste jeg hvor lang tid jeg ville bruke på skoleveien heller, og jeg kunne jo ikke risikere å komme for sent allerede første dag! Løsningen ble å sjekke kartet på dataen, og deretter gå en øvingstur med tidtaking til skolen. Ja, faktisk – en øvingstur. Med tidtaking! :p

Alle er nok ikke like stressa eller rare som meg. Jeg har fortsatt til gode å høre om andre som har prøvegått ruta si til skolen på forhånd. Men jeg fant frem da. Og ruta jeg plukka fra kartet var overraskende idyllisk med utsikt over store deler av byen. Jeg husker jeg trodde Trondheim var flatere også, så i tillegg til idyllen må jeg innrømme at jeg ble overrasket over mengden oppoverbakker. Men nok om det.

Dagen for immatrikulering kom. Veien kunne jeg nå da, men jeg var fortsatt veldig spent. Da jeg kom frem var det utrolig mange mennesker på plenen, og flere strømmet til. Det var en rar følelse å stå der. Og å gå inn i en stor folkemengde hvor jeg ikke kjente noen. Men så startet opplegget med taler og underholdning, og jeg følte meg raskt velkommen.

Etter fellesseremonien bar det videre til fakultetenes egne opplegg. Når jeg fant frem til auditoriet studentene ved mitt fakultet skulle møte opp i, husker jeg godt at jeg ble overrasket over størrelsen på rommet – det virket gigantisk. Det som var kjekt var at det var merket hvor de ulike studiene skulle sitte. Jeg fant etterhvert frem til raden for mitt studie og fikk meg en plass å sitte. De som satt rundt meg skulle altså gå på samme studie som meg. Jeg hilste på et par av dem, og dette var mitt første møte med mine nye medstudenter.

Den nervøse følelsen jeg hadde hatt i magen frem til nå begynte å gi seg. Den ble dempet ytterligere da det formelle ved immatrikuleringen var over. Da ble vi nemlig delt opp i faddergrupper og fikk tildelt faddere – Fadderuka startet og mitt liv som NTNU-student var i gang.

På bakgrunn av min opplevelse av den aller første tida ved NTNU vil jeg til slutt få gi deg tre råd:

1. Hold deg oppdatert på informasjon som legges ut – det kan skje endringer. Hjemmesiden til NTNU er hovedkilden til informasjon om studiestarten.
2. Sjekk at du vet hvor du skal ved hjelp av for eksempel NTNUs kartsider eller MazeMap.
3. Bli med på det som skjer i starten av studietida. Vær sosial og åpen for nye bekjentskaper. Det meste ligger til rette for å bli kjent med nye mennesker de første ukene av studiet. Nå sier jeg selvfølgelig ikke at du skal kaste alle hemninger og delta på ting du ikke er komfortabel med eller har lyst til, men det er masse aktiviteter av ulik art i forbindelse med Fadderuka og studiestart generelt.

– Tine O. Fauskanger, 4. klasse kjemi