”Nano? Er ikke det bittelite da? Hvorfor skal man studere det?”
Dette tenker du kanskje. Og ja, nano er lite, vi snakker en milliarddels meter i størrelse. En definisjon på nanoteknologi er at det er den teknologien som ligger mellom manipuleringer på molekylnivå, og det du kan se i vanlige mikroskoper. Nanoteknologi kan brukes til å lage aerogel – et superlett materiale med ekstreme isolerende egenskaper, overflater som er ekstremt vannavstøtende eller helt nye typer solceller basert på grafen, for å nevne noe. Teknologi på dette nivået krever mye kunnskap på tvers av fagfelt, og det er nettopp det vi lærer på sivilingeniørstudiet i nanoteknologi på NTNU.
Hei, jeg heter Hanna, er 21 år og går i 3.klasse ved nanoteknologistudiet på NTNU. Tverrfagligheten i nanoteknologi er mye av grunnen til at jeg valgte å studere det. Jeg liker alle realfagene, og ville ikke velge bort noen av dem. I tillegg er nano nytt og spennende, og det å være med fra starten av i et fagfelt med uante muligheter appelerte til meg.
De første to årene på nanoteknologistudiet er veldig likt andre sivilingeniørlinjer på NTNU. Vi skal jo alle bli sivilingeniører, så noe felles bakgrunn må vi ha, i tillegg må man kunne en god del matte, fysikk og kjemi for å forstå det som skjer på nanonivå. Det er selvfølgelig noen forskjeller, som at vi har omvisning på nanoLab allerede første høsten, og selv har lab der i andre klasse. Det er jo det som er kult med å gå nano.
Nå, i tredjeklasse, har vi virkelig begynt med nanofag, og studiet er blitt enda mer labtungt. Vi har et fag innen hver av de tre retningene vi kan velge; bionanovitenskap, nanomaterialer og nanoelektronikk. Selv er jeg enda usikker på hva jeg skal velge, til tross for at fristen bare er om to uker.
En typisk uke for meg består av opp til 16 forelesningstimer, øvingstimer og innleveringer i en del fag, og i dette semesteret en lab eller to. Øvinger er ukentlige innleveringer med oppgaver om stoffet som har blitt gjennomgått i forelesning, og er en god måte å sjekke at man henger med i faget. For å kunne gå opp til eksamen må man typisk ha 8 av 12 øvinger godkjent. Forelesningene er frivillige å gå i, og har man veldig mye å gjøre en uke går det helt fint å droppe en forelesning eller to. Det er mye å gjøre, men det går alltid rundt på en eller annen måte. Det må jo være tid til et sosialt liv også, og for min del er linjeforeningen Timini en stor del av det.
Timini, som kommer fra ti-i-minus-niende, ble stiftet kl 21.51 den 10.09 i 2006 av det første kullet på nano, så her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Timini er en unik linjeforening med tanke på hvor stor oppslutning vi har, stort sett alle er med, og det er ikke uvanlig å ha flere verv. Slik må det være for at ting skal fungere, når vi bare er 20-30 studenter per kull. Selv har jeg vært leder for idrettsgruppa, og redaktør for avisa vår inTimini, som jeg fortsatt skriver for. Sistnevnte er det morsomste jeg har gjort i Timini. Vi skriver om alt mulig, både ting som har skjedd og ikke, samt at vi har noen legendariske midtsidebiler. Det er en undergruppe for enhver smak i Timini, og mer om dette kan du lese på deres hjemmesider.
Timini arrangerer alt fra ball til juleverksted, og kjelleren har åpent stort sett hver helg. I tillegg arrangeres det turer høst og vår, denne helga skal vi på tur til Innerdalen. Jeg er selv glad i gå på toppturer på vinteren, og det er ikke mangel på folk med den samme interessen på linja.
Som dere skjønner har nanoteknologi mye å by på. I tillegg bor jeg jo i Norges beste studentby, med utrolig mange muligheter. Her vil jeg trekke frem Edgar for en rolig pils, og generelt resten av Studentersamfundet. UKA, som arrangeres i høst, med mange kule konserter og eventer. SiT har gode og rimelige treningstilbud, og byen selv er full av koselige kafeer.
Mine planer videre er først og fremst å fullføre studiet, gitt at jeg klarer å velge retning, og det er mye artig å se frem mot. I april skal vi på hovedekskursjon til Japan, og neste år planlegger jeg å utveksle til California. Når jeg er ferdig, vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Nanoteknologi er som sagt nytt, noe som medfører at nanoindustrien ikke er veldig etablert. Dette betyr ikke at vi ikke får jobb, tvert imot kan vi brukes til det meste. De som har gått ut til nå har begynt på doktorgrad, fått en annen forskerjobb, blitt konsulent eller noe helt annet. Så her er mulighetene uendelige.
Til deg som er redd for at folka på nano bare er en gjeng med nerder, frykt ikke. Ja, vi er kanskje faglig sett nerder, men ellers vil jeg si at vi er en gjeng engasjerte mennesker med mange ulike interesser.
Hilsen Hanna Sandvoll Vassmyr